Barnevogner & sånt

Javel, neivel, så følte jeg meg ikke som den skarpeste kniven i skuffen der jeg stod med et grinete barn, silende svette, klokke som tikket og en barnevogn jeg for mitt bare liv ikke kunne få slått sammen.

Det begynte jo med at Einar plutselig sov mye, mye lenger enn han pleier, og at vi derfor ble ganske seint ute til en avtale. Derfor bestemte jeg meg for å ta bil i stedet for trikk, slik at vi kunne spare tid. Men da jeg omsider hadde fått buksert oss ut av døra og plassert Einar i bilsetet, ble jeg altså stående og plundre og plundre for å få slått sammen vogna - og det slo meg at jeg faktisk aldri hadde slått sammen vogna før! Det var alltid mannen min, Lars Erik, som hadde tatt seg av det - mens jeg hadde tatt meg av Einar.

Selv om jeg i en del sammenhenger gjerne kan kalle meg feminist, har jeg aldri hatt noe stort behov for å lære meg å skifte dekk o.l. (det finnes jo plenty steder man kan kjøre bilen inn for å få skiftet dekk for en slikk og ingen ting, slik at man slipper å stå og banne over dårlige jekker og muttere som ikke løsner).

Men akkurat når det kommer til barnevognen til min egen sønn, syntes jeg det ble ganske pinlig at jeg var såpass lost. Derfor valgte jeg å ringe min mann (som ikke kunne svare telefonen), og deretter en kamerat - Sten, pappaen til Even. Som altså prøvde så godt han kunne å hjelpe meg, men vogna sto like bom fast. Jeg fikk deretter tak i mannen min, men fremdeles ingen løsning. Og akkurat da jeg var i ferd med å gi opp, slo vogna seg pent sammen. Uten at jeg gjorde noe annet enn før....ja, ja, i følge Sten (eller er det Even) kan jeg fremdeles skylde på ammetåka....kan jeg gjøre det så lenge jeg ammer? Flott! Verdens beste unskyldning virker på alt fra hukommelsestap til latskap ;o)