Karis knallgode minestronesuppe

For flere år siden fikk jeg oppskriften på Karis fantastiske minestronesuppe. Enkel å lage og veldig god.

400-500 g kjøttdeig
1 liter vann m grønnsakbuljonterning
4 store poteter
1 ss olje
2 gulrøtter
1/2 purre
1 løk
1 liten squash
1 boks hakkede tomater
1 boks salatbønner eller små hvite i tomatsaus
150 g makaroni
1/2 ts pepper
1/2 ts salt

Stek kjøttdeigen i oljen. Hell buljongen over. Kok opp.

Del poteter og gulrøtter i terninger og legg oppp i buljongen.

Snitt deretter opp purren, grovhakk løken, del sqashen og ha i buljongen sammen med tomaten.

La det hele koke til potetene er ferdige. Ha så i bønnene og makaronien de siste 5 minuttene. Smak til med salt og pepper.

Sist jeg lagde denne blingsa jeg litt på hvor mange vi var som skulle spise (vi skulle være 19 til bords dagen etter, så mulig jeg blanda litt med det). Så det ble litt rester, kan man si. Et par isbokser med minestronesuppe i frysen.

I dag hadde vi én av isboksene til middag. Suppa blir ganske tykk, så det jeg gjorde i dag var rett og slett å gratinere den i ovnen, med masse revet ost på toppen. Ble kjempedigg, og til og med Einar spiste av den (vi sa at det var lasagne).

Å stå opp - og å legge seg

Som Ingunn nettopp skrev: Jeg er jo egentlig veldig glad i å sove, hvorfor gjør jeg det ikke oftere, i grunnen?

Det er jo ett av livets mysterier. Hjemme hos oss er det Einar på tre og et halvt som står opp først. Lillebror har gjerne vært oppe allerede, men er foreløpig like murmlete som oss voksne, og sovner igjen så snart han har blitt god og mett, og muligens fått en ny bleie. Men når storebror våkner er det ingen bønn lenger.

Vi forsøker så godt vi kan å kose ham i søvn igjen. Jeg pakker han ned under dyna mi og holder godt rundt ham. Men den lille guttekroppen ligger ikke mange sekundene før han begynner å vri og åle på seg, og skal ligge oppå dyna, og så skal han flytte puta, og så må han ha koseteppet sitt, og det er absolutt uaktuelt at han skal hente det selv, det skal nemlig mamma.

Et kvarter eller så, på gode dager en hel halvtime, pleier vi å kunne hale det ut, men så er det slutt. Mer og mer høylytt masing blir til knallharde krav som truer med å gå over i sirene-hyl. Som regel våkner også lillebror Sigurd av alt bråket, og natta er definitivt over for oss alle fire. Med øynene fulle av grus og kroppen full av usovet søvn er det ingen ting annet å gjøre enn å trekke på seg klærne og begynne å tenke på frokost.

Det skal sies at vi ikke engang står spesielt tidlig opp, hvis man måler etter småbarnsfamilie-standard. Likevel er vi grusomt trøtte, og alt vi ønsker er å kunne sove, sove, sove, bare litt til...

Men så kommer kvelden, og vi får lagt våre søte små i hver sin seng. Der ligger de og snorker i mørket og stillheten senker seg over huset. Nå har vi jo sjansen! Hadde vi lagt oss nå kunne vi sett fram til flerfoldige timer med uavbrutt søvn. Men hvor er trøttheten nå? Den er blåst bort! Nå skal vi jo se på TV og snakke i telefonen og surfe og lese aviser og prate og jeg vet ikke hva. Og når alt er unnagjort, og senga er det eneste som gjenstår? Nei, da ser jeg plutselig at bloggen min sannelig har vært utsatt for alvorlig innleggstørke den siste tiden. Selvfølgelig kunne jeg lagt meg og fått noen timer hardt tiltrengt søvn. Og selvfølgelig blir jeg sittende og blogge i stedet!