2009-03-28

Det gode liv i Selhaugvegen

Vi har flyttet midlertidig inn til svigers mens vi venter på at huset i Botnaholten skal bli nogen lunde innflytningsklart.

I dag er det lørdag, og Einar har selvfølgelig fått lørdagsgodt. Favorittlørdagsgodtet er for tiden chips.

Etter litt research fant Einar ut hvor kilden var. Litt seinere ble det stille. Mistenkelig stille. Ved inspeksjon, fant Farmor poden sittende fornøyd i barnestolen sin ute på kjøkkenet - stolen hadde han flyttet bort til kjøkkenbenken der chipsposen lå.



Ikke lenge etter fikk han selskap av Farfar. Snart så det ut til at gutta var på ordentlig bar-tur, med god mat og drikke.



Tviler på at Einar vil flytte inn med meg og Lars Erik igjen, etter å ha fått smaken på det gode liv i Selhaugvegen.

2009-03-14

På skitur


Vi er på Geilo i helga, på hytta til Sigrid. Max flaks med været, vi storkoser oss med suppe og stekte epler på stormkjøkkenet.

2009-03-09

Badegutten vår!



Mer om permisjonstid og likestilling

I en kommentar til "Går ikke i tog på kvinnedagen" skriver Terje om to årsaker til at den såkalte kvinnefrigjøringen i Norge har gått tilbake de siste årene. Jeg synes innspillet fortjente en ny post.

Terje peker på et sentralt poeng, nemlig at det nettopp er saker kvinnebevegelsen har kjempet fram - i hovedsak lengre og bedre foreldrepermisjonsordninger - som paradoksalt nok har ført til at forskjellene mellom kvinner og menn har økt når det gjelder yrkesdeltakelse, karriere, lønn, og til slutt pensjon. Den økonomiske uavhengigheten, som kanskje har vært den viktigste kvinnesaken tradisjonelt sett, har altså fått lide for disse andre godene. Men i motsetning til Terje tror jeg ikke botemidlet er å stramme inn på permisjonsordningene, særlig ikke hvis premisset er at det faktisk ikke er til små barns beste å begynne så tidlig som mulig i barnehage. På dette området spriker såvel folkeopinion som forskning så mye at entydige konklusjoner virker umulig. Likevel tror jeg vi er mest ærlige dersom vi innrømmer at barnehagen er noe som først og fremst finnes av økonomiske grunner - et sted å plassere barna til effektiv passing, slik at mor og far kan gå ut igjen og produsere i yrkeslivet og dermed skape økonomiske verdier i samfunnet. Når det så kommer forskere som hevder at dette faktisk ikke er til det beste for barna selv, vil vi helst ikke høre på det - det passer jo veldig dårlig, både for samfunnet som helhet og for hver enkelt av oss individualistiske samfunnsborgere som jo er opplært til å definere oss selv i stor grad gjennom våre prestasjoner og vår selvrealisering i arbeidslivet.

Det er et annet viktig aspekt ved hele problemstillingen som blir oversett dersom man ser på god tilgang på og høy kvalitet i barnehagene som den naturlige løsningen, og det er i hvilken grad folk motiveres til å få barn - mange barn, flere enn to. Som samfunn trenger vi faktisk at mange velger å få mer enn to barn for å kunne reprodusere oss selv. Men hvis du føder barn for å være sammen med dem i 8 (mor) + 2 (far) uker, før du overlater dem til barnehager og dagmammaer der de tilbringer den meste av sin våkne tid - hva er da vitsen med å få disse barna? Hvis man likevel ikke har tid til å være sammen med dem? Og dette er ikke bare spekulasjoner fra min side. Antakelig er det nettopp de gode foreldrepermisjonsordningene i Norge som gjør at vi har fått en positiv utvikling i antallet barnefødsler. Permisjonen virker!

Apropos dette, leste jeg en gang en undersøkelse om hva folk angrer mest på i livet. På klar førsteplass kom at mange skulle ønske de hadde tilbrakt mer tid sammen med barna sine da de var små. Hva gjør det med psyken til barn og foreldre at de ikke får tid til å være sammen? Å kunne lese når du er tre år er slett ingen garanti for at du utvikler deg til et harmonisk og lykkelig menneske.

Men hvordan motvirke de negative konsekvensene av lang permisjon uten å ta bort den lange permisjonen og dermed de positive konsekvensene? Jo, der tror jeg vi beveger oss i akkurat riktig retning når vi nå forsøker å gi mennene en stadig større andel av permisjonen. Neivel, de kan ikke produsere melk, men det kan sjelden de barnehageansatte heller! Ønsker vi mer likestilling er jo alternativene enten å gjøre permisjonstiden kortere (Terjes strategi) eller å dele den likere (min strategi). Pupp med melk i vil det bli mindre av uansett! (Med mindre man øker permisjonstiden radikalt). Enda gunstigere blir det å satse på en likere permisjonsdeling når vi vet at mer permisjon for far ikke bare gjør oss mer likestilte i arbeidslivet, men også bidrar ytterligere til likestilling fordi familielivet også blir mer likestilt. Pupper med melk er på ingen måte en forutsetning for å være en god omsorgsperson for sine barn. Derfor tror jeg oppfatningene av kjønnsrollene er vel så viktige som biologien, og her er det ingen tvil om at likestillingsprosjektet fremdeles har mye å ta tak i.

Og til slutt må det jo legges til at for foreldre som helt ærlig tror at det beste for dem selv, barna og familielivet er en kort permisjon og barnepass mens mor og far får lov til å gå raskt tilbake til jobben, så er det ingen ting som hindrer den fra å gjøre det nettopp slik. Jeg ser ikke bort i fra at dette er et helt riktig valg for en del familier. Et familieliv der foreldrene ofrer sine "egentlige" liv for barna sine vil neppe være sunt for noen parter. Men gitt at flertallet ønsker seg gode permisjonsordninger bør vi ikke bygge ned igjen disse.

Når det gjelder det første punktet til Terje, nemlig at et dårlig skolevesen er grunnen til at kvinner og menn velger tradisjonelle kvinne- og mannsyrker, så velger jeg å se på det som en spekulasjon blant mange andre spekulasjoner og mulige forklaringer på at vi har et så ekstremt delt arbeidsmarked nettopp i Norge. Og jeg er ikke så sikker på at hele løsningen ligger i å få jenter til å velge mer utradisjonelt. Jeg er den første til å applaudere flere kvinnelige leger - men samtidig trenger vi jo sykepleierne også! Løsningen er neppe at kvinneyrkene forlates også av kvinnene. Siden kvinner i tradisjonelle kvinneyrker i stor grad har det offentlige som arbeidsgiver bør det med politisk vilje være fullt mulig å øke statusen til disse yrkene ved å heve lønnsnivået. Jeg ser ingen grunn til at en treårig utdannelse skal gi 100 000 mer i begynnerlønn fordi man har utdannet seg til å bli ingeniør i stedet for sykepleier. Og jeg er redd for at dersom færre utdanner seg til å bli for eksempel sykepleiere, vil ikke den reduserte tilgangen på sykepleiere automatisk presse opp lønnen - jeg tror heller at vi da vil øke importen av utenlandske sykepleiere, mens lønnsfordelingen forblir like skjev - da ikke mellom kvinner og menn, men mellom etnisk norske og ikke etnisk norske. Da har man bare flyttet den samme urettferdigheten over på en annen gruppe, og det ser jeg liten mening i.

Jeg må også få lov til å skyte inn at jenter gjennomgående presterer bedre på skolen enn gutter, og at det blant "skoletaperne" er guttene som er i flertall. Mye kan kritiseres med den norske skolen, men koblingen mellom dårlig faglig kvalitet i skolen og mindre likestilling mellom kjønnene har jeg vanskelig for å akseptere.

Så konklusjonen min forblir at en likere deling av foreldrepermisjon, gjerne kombinert med enda bedre permisjonsordninger, er den riktige veien å gå både fra et likestillingsperspektiv, fra et barneperspektiv og ikke minst fra et familieperspektiv.

P.S. Vedrørende kontantstøttens effekt på likestilling: Her har jeg ikke noen fakta å lene meg på, men ut i fra egen erfaring og samtaler i omgangskretsen kan jeg ikke se at det er noe som tyder på at veldig mange kvinner som ellers ville jobbet velger å bli hjemme på grunn av kontantstøtten. Det skyldes først og fremst at den er så lav at den for de fleste ikke er i nærheten av å kompensere for lønnstapet ved ikke å gå tilbake til jobb. Derfor tror jeg denne støtten enten blir et tilskudd til familier som uansett ville valgt å ha en hjemmeværende forelder, eller at den går til å betale for andre typer barnepass enn barnehage, for eksempel en dagmamma. At kontantstøtten uansett er en helt latterlig ordning som aldri skulle vært innført, er en annen sak!

2009-03-08

"Går ikke i tog på kvinnedagen"

På denne datoen for omtrent 9 år siden, ble jeg intervjuet av Kristiansands-avisen Fædrelandsvennen. Jeg og noen studievenninner ble overrasket av en journalist mens vi satt i kantina på HiA, og jeg har en formening om at vi satt der ikke bare og åt og pratet, men også leste og pugget. Vi var nemlig en gjeng ganske så pliktoppfyllende studenter. Journalisten opplyste om datoen, og lurte på om vi ikke skulle gå ut og gå i tog eller noe. Svaret var, for de fleste av oss, ganske enkelt. For det første hadde vi ikke tid, og for det andre så vi ikke noe poeng. Kampen var over, jentene hadde vunnet sinne rettigheter, verden lå nå til rette for oss, og det viktigste vi kunne gjøre, var nettopp det vi satt og gjorde - tok i bruk de rettigheter som vi hadde fått, studerte og gjorde oss klare for det arbeidslivet vi hadde all mulig tilgang til.

Det er ikke det at jeg i bunn og grunn angrer på uttalelsene. Jeg vil ikke engang si at vi tok fryktelig feil. Jeg mener jo fremdeles at vi hadde halvveis rett - kvinnekamp og likestilling jo nødvendigvis også utkjempes ved at jenter som kan og vil tar de mulighetene som finnes og beviser noe for seg selv og andre. Jeg vil gi oss ekstra kreditt for at vi faktisk studerte innen et svært mannsdominert felt, og de fleste av oss har antakelig endt opp med interessante jobber og gode lønninger - på linje med mange av våre jevnaldrige menn. I hvert fall for en stund.

Men selvfølgelig tok vi også feil. Vi trodde oppriktig, som mange norske jenter har trodd og antakelig fremdeles tror, at vi har full likestilling i Norge. Det falt oss ikke inn da å tenke på at selv om vi valgte utradisjonelle yrker, velger menn og kvinner generelt veldig tradisjonelt - og at dette igjen gir seg utslag i store lønnsforskjeller mellom grupper som i bunn og grunn har like lang utdanning og gjør like viktige og vanskelige jobber i samfunnet vårt. Og dette har det tilsynelatende ikke blitt gjort noe med siden midten av 80-tallet. Dét er en utfordring til de RødGrønne!

Lite ante vi heller da om at vi antakelig kom til å møte oss selv i døra og skvette forskrekket når de den gang så fjerne og uvirkelige barna våre skulle melde sin ankomst. Men fra den dagen du melder fra til arbeidsgiver om at du er i "lykkelige omstendigheter", da begynner du å skjønne hvordan den såkalte likestillingen i Norge er en bløff. Og fra den dagen er det mange strategier å følge - fra den mest karrierebevisste der au-pairen kommer inn i hjemmet og mor ut i arbeid fra babyen er noen måneder gammel - til den mest husmoderlige der man finner ut at barna tross alt er det viktigste man har og blir hjemme på fulltid i årevis mens barnekullet vokser opp.

De fleste av oss havner vel et sted midt i mellom, med en evig sjonglering av roller og ansvar, hjemme og på jobb, mens den dårlige samvittigheten for alt vi ikke rekker å være - for barna, for jobben, for mannen, for vennene, og for oss selv - fester et stadig hardere grep. Dilemmaet ble svært så godt illustrert av torsdagens avisoverskrifter (etter hukommelsen):

Aftenposten: "Advarer mot å la små barn begynne i barnehage"

Dagbladet: "Advarer unge kvinner mot lang permisjon"

Dilemmaet er like enkelt som det er uløselig. Vi vil gjerne gjøre alt rett, følge gode råd, være likestilte og gi barna våre en best mulig oppvekst og start på livet. Begge artiklene peker på reelle problemer og gir konkrete, antakelig gode, råd til mødre i dag om hvordan de best skal forholde seg til valgene de blir stilt overfor. Og så er det komplett umulig å følge rådene fra begge artikler samtidig, med mindre man har muligheten til å klone seg til to personer. I så fall kunne kvinne1 gått på jobb, dyrket karriéren sin, fulgt lønnsutviklingen til sine mannlige kolleger og passet på at hun endte opp med en anstendig pensjon, mens hun også realiserte seg selv og sine evner. Og kvinne2 kunne bli hjemme med alle sine barn (4 er visst det mest trendy akkurat nå), i det minste til de alle var passert tre år, og dermed være et trygt sentrum for harmoniske barn som slapp å bli traumatisert ved å bli satt bort til en institusjon mens de var på sitt aller mest sårbare, mens hun selv vokste på det som person og opplevde en stor kjærlighet og en gjennomgripende mening med tilværelsen.

Fiffig hvordan begge deler kan kreves av oss, ikke sant? Og poenget mitt er at der vi satt i studentkantinen med det meste av livet foran oss, synes jeg ikke det er det minste rart at vi ikke kunne se dette. Hvordan skulle vi kunne vite? Ingen snakket om disse tingene da, og hvis det var noen som gjorde det, var de på andre arenaer enn oss.

Men én ting er sikkert, og det er at mine oppfatninger om likestillingen i samfunnet har endret seg grundig siden den gangen for ni år siden. Jeg er også ganske sikker på at det er flere stemmer som snakker om disse tingene nå - og dét er i det minste bra! Det gir meg håp om at vi er på vei - selv om jeg nå ser at veien er lang og må gås i mange, mange år enda.

--

P.S. Min beste løsning på dilemmaet i avisoverskriftene er to års foreldrepermisjon - ett til mor og ett til far. Da får barna vente lenger med å begynne i barnehagen, og kvinner og menn blir like mye borte fra jobben. Og kanskje blir det da ikke automatisk mor, men kanskje like gjerne far, som ser at noen år med deltid kan være gunstig for barn og familieliv? Realismen i å gjennomføre dette derimot, det er en alt for lang og kjedelig diskusjon for i kveld!

Flygeren




Vi har vært på Oslo-tur i helga, og da vi kom tilbake til Florø fikk Einar lov til å komme fram og sitte i cockpit'en på flyet. Gjett om han var fornøyd! Takk, snille DAT-piloter!