2006-09-26

Sykdom under ulønnet permisjon

I føljetongen uforståelige trygderegler kommer denne:

Hvis du velger å utvide fødselspermisjonen med ulønnet permisjon (som man har krav på i inntil ett år), bør du passe deg så du ikke blir syk. Reglene som gjelder er da

1. Du får ikke sykepenger før du skulle ha vært tilbake igjen i jobb (greit nok, men du får jo et problem i og med at du da antakelig må få noen andre til å passe barnet ditt i og med at du er syk, og dette koster ofte penger).

2. Når du får sykepenger, får du kun 65% av det du ville ha fått dersom du var i jobb eller betalt fødselspermisjon da du ble syk. Det er dette som er kritisk. Hvis du blir skadet i en ulykke dagen før du skulle ha begynt på jobb, og dette fører til at du ligger flere måneder på sykehus, vil du altså i disse månedene bare få betalt 65% av 6G hvis du tjener 6G eller mer, og enda mindre om du tjener under 6G. Dette vil antakelig være en litt annerledes økonomisk realitet enn du hadde regnet med, og for de fleste må dette være litt av en tilleggsbelastning til å bli syk.

3. I tillegg er det noe tull med de fire første ukene etter at du begynner å jobbe igjen - skulle du bli syk da blir det masse problemer med egenmelding og arbeidsgiverperiode osv. Men fra dag 15 får du full utbetaling av sykepenger fra Trygdekontoret, så tapet blir ikke overveldende stort.

Men jeg spør meg igjen og igjen - hvorfor? Hvorfor lager de reglene sånn at man må sitte timesvis i telefonen med flere saksbehandlere for å få svar på hva konsekvensene vil bli dersom man velger å ta i bruk noe som i utgangspunktet burde være et helt greit gode å ta med seg - men som altså viser seg å kunne være en skikkelig felle dersom man skulle være så uheldig å bli syk.

Og hva gjør jeg nå med planene mine? Endre alt og flytte på fødselspermisjonen til mannen min? Eller tar sjansen og krysser fingrene for at jeg ikke blir syk?

2006-09-20

Stol aldri på fremmede

I dag var det trilletur-med-turistforeningen-dag og jeg hadde for en gangs skyld ikke andre ting på progammet. Pakket derfor ned grøt, frukt, grønsaker, klær og store menger leker, alt sammen til Einar, puttet poden i vogna, og gav meg avgårde med T-banen til Østerås.

Som vanlig er på slike trilleturer, var T-bane-vogna etter hvert full av barnevogner, og man kunne anta at vi alle hadde samme mål. Etter en stund oppfattet jeg at de tre mødrene jeg delte vogn med diskuterte ganske heftig hvilken stasjon vi skulle av på. Jeg var behjelpelig med brosjyre fra Barnas Turlag, der det stod at vi skulle gå av på Østerås, og deretter gå 15 minutter til parkeringsplassen ved Grini Næringspark.

En av damene, jeg skulle senere lære at hun het Merethe, visste imidlertid bedre. Hun visste jo godt hvor denne parkeringsplassen lå, og vi var jo snart i ferd med å kjøre bort fra den. Det måtte derfor være mye lurere å gå av et par stopp før Østerås, som jo var endestasjonen.

Javel tenkte jeg. Det går vel an å gå fra begge stopp, men det skader jo ikke å gå av sammen med noen som vet hvor det er. Da vil vi jo i hvert fall komme fram. Og kanskje sparer vi noen minutter med asfalt, og det er jo aldri dumt. Så jeg skyndte meg ut av T-banen sammen med de tre jentene, som visstnok alle gikk i samme barselgruppe.

Vi kunne se at det var flere med barnevogn som ble sittende på banen. Dette syntes de andre var oppsiktsvekkende. Jeg ante uråd. Vi begynte å gå. Vi så et skilt med Grini Næringspark. Vi gikk i motsatt retning. Jeg ante mer uråd. Merethe stoppet foran en parkeringsplass som så veldig feil ut. Dette var en helt vanlig parkeringsplass for arbeidstakere i et helt vanlig næringsbygg. Nå var det flere som ante uråd.

For å gjøre en lang historie kort: Vi brukte 45 minutter på å gå til møteplassen i stedet for 15. Da vi kom fram dit var alle gått, også de som hadde lovet å vente på oss. Vi strenet av gårde så fort vi kunne for å ta igjen de andre - og etter to timers power-walking i oppoverbakke med en sol som stekte og svette som silte, og deretter masse nedoverbakke på en sti som holdt på å riste barnevognene i stykker, så vi, til vår store forbauselse, at vi nå var kommet tilbake til utgangspunktet...

Enden på visa var at vi ikke spiste lunsj på Sæteren gård, men derimot innendørs på Haga Golf (og ute var det virkelig nydelig vær). Heldigvis var damene hyggelige og Einar koste seg med å leke med de andre på gulvet (og prøvde med beundringsverdig innsats å kopiere krabbingen). Så jeg skal ikke si at vi ikke hadde en hyggelig tur. Den ble bare en del annerledes enn vi hadde tenkt. Og litt mer stressende. Og så hadde det jo vært hyggelig å truffet Elin. Og spist lunsj i skogen.

Jeg stoler aldri mer på fremmede.

2006-09-19

Jeg lever flere liv

Jeg lever i to parallelle virkeligheter - minst. Jeg er jo tilstede i det virkelige liv (håper jeg), men så er det en annen virkelighet, og det er den digitale. Og på samme måte som jeg har flere arenaer å spille på i livet utenfor PC'en og nettverket, kommuniserer og lærer jeg på mange forskjellige steder bare ved å sitte ved skjermen og tastaturet.

Jeg innbiller meg at folk hadde det lettere før i tiden. Hvis de ville si noe til hverandre, måtte de stort sett møtes ansikt til ansikt. Hvis de var nødt, eller hadde noe ekstra viktig å si, kunne de skrive det ned, sende det i posten, eller få sine nedtegnelser utgitt.

I dag er det viktigste jeg gjør fremdeles å møte mennesker ansikt til ansikt. Telefonisk går også an, hvis jeg bare trenger å snakke med én og én. Men viktigere og viktigere, særlig i min faglige sfære er det å følge med på forskjellige nettsider, fora og mailinglister, og ikke minst delta aktivt der.

Å ikke svare på en post, blir som å falle ut av en samtale i virkeligheten. Å aldri starte en ny tråd, blir som å aldri ta ordet og starte et nytt tema når vi sitter rundt lunsjbordet. Det finnes ingen unskyldning for ikke å delta.

I tillegg kommer viktigheten av å blogge. Jeg har selvfølgelig ikke valgt å gjøre det enkelt for meg selv, og blogger på ikke mindre enn tre blogger. For det første fører jeg bloggen til min sønn, Einar. Dette er jo for at besteforeldre og andre slektninger skal få følge med på hva som skjer med poden. For det andre har jeg en tech-blogg. Dette er den mer faglige siden av meg selv. Her poster jeg ting jeg oppdager som jeg synes er interessant, og som jeg tenker at kanskje noen andre der ute kan ha nytte av å lese.

Og så er det denne bloggen, min egen personlige blogg. Her poster jeg om det jeg har lyst til, det som opptar meg fra dag til dag, og tanker som faller meg inn. Som at jeg noen ganger føler at den digitale hverdagen begynner å ta overhånd. At det er for mye å lese - og for mye som skal skrives. At det er så mye jeg kan ta tak i og for lite tid.

Det er nesten sånn at tenker jeg en tanke - må jeg forte meg å poste den på rett sted. I et forum, i en blogg, i en mail. Som nå.

2006-09-17

Mongoland

Mongoland har jo allerede rukket å bli noen år gammel, men i går fikk vi endelig sett den her også. En søt og morsom film, som faller i smak dersom du liker filmer som ikke ligner alt for mye på de filmene du allerede har sett. Anbefales!

2006-09-08

Vaskedag

I dag er det vaskedag. Egentlig var det i går, men da skulle jeg spille squash, så jeg utsatte den til i dag.

Så er det jo begrenset hvor lenge jeg kan skrive om vaskedagen, slik at jeg slipper å begynne. Sukk...

Noen som vet om en billig og flink vaskehjelp?

URO

Filmen URO handler om en undercover-politimann som jobber i URO-patruljen, en avdeling som forsøker å infiltrere og kontrollere narkotikamiljøet i Oslo.

Med Nicolai Cleve Broch i hovedrollen er dette en flott og sterk film, men ikke alle skuespillerne gjør en like bra jobb. Kan allikevel anbefales!

Mulig min begestring er noe farget av at dette var min første ordentlige kinoopplevelse siden 26. januar i år...hvis man ser bort i fra et par baby-bio-opplevelser. Ikke noe vondt om baby-bio, men fokuset blir ikke helt det samme...

Må vel ellers sitere fra Dagbladets åpne intervju med Nicolai:


Videre karriere?

Har du tenkt noe på hvilke filmer du skal spille i fremover?

Jeg har et par hete tips...
Ufo - En kar roter seg lenger og lenger inn i trøbbel med romvesner. Det er en del heftige slosscener i denne filmen.

UiO - En kar roter havner i feil miljø på Blinderen. Det ender med trøbbel og slossing...

Udo - Biografi om Udo Dirkschneider, vokalisten i det seine 70-talls/tidlig 80-talls metallbandet Accept. Når Udo i 1987 slutter i Accept og starter sitt eget band U.D.O, blir det ubehagelig og det hele ender med et skikkelig slagsmål!!!

Hva tror du? Hadde vært en temmelig feit filmografi det her? Synd den derre Buddy-filmen ødelegger litt...
Innsendt av: Frode K

Ja, det kan jo bli et slags livsverk!