Mer om permisjonstid og likestilling

I en kommentar til "Går ikke i tog på kvinnedagen" skriver Terje om to årsaker til at den såkalte kvinnefrigjøringen i Norge har gått tilbake de siste årene. Jeg synes innspillet fortjente en ny post.

Terje peker på et sentralt poeng, nemlig at det nettopp er saker kvinnebevegelsen har kjempet fram - i hovedsak lengre og bedre foreldrepermisjonsordninger - som paradoksalt nok har ført til at forskjellene mellom kvinner og menn har økt når det gjelder yrkesdeltakelse, karriere, lønn, og til slutt pensjon. Den økonomiske uavhengigheten, som kanskje har vært den viktigste kvinnesaken tradisjonelt sett, har altså fått lide for disse andre godene. Men i motsetning til Terje tror jeg ikke botemidlet er å stramme inn på permisjonsordningene, særlig ikke hvis premisset er at det faktisk ikke er til små barns beste å begynne så tidlig som mulig i barnehage. På dette området spriker såvel folkeopinion som forskning så mye at entydige konklusjoner virker umulig. Likevel tror jeg vi er mest ærlige dersom vi innrømmer at barnehagen er noe som først og fremst finnes av økonomiske grunner - et sted å plassere barna til effektiv passing, slik at mor og far kan gå ut igjen og produsere i yrkeslivet og dermed skape økonomiske verdier i samfunnet. Når det så kommer forskere som hevder at dette faktisk ikke er til det beste for barna selv, vil vi helst ikke høre på det - det passer jo veldig dårlig, både for samfunnet som helhet og for hver enkelt av oss individualistiske samfunnsborgere som jo er opplært til å definere oss selv i stor grad gjennom våre prestasjoner og vår selvrealisering i arbeidslivet.

Det er et annet viktig aspekt ved hele problemstillingen som blir oversett dersom man ser på god tilgang på og høy kvalitet i barnehagene som den naturlige løsningen, og det er i hvilken grad folk motiveres til å få barn - mange barn, flere enn to. Som samfunn trenger vi faktisk at mange velger å få mer enn to barn for å kunne reprodusere oss selv. Men hvis du føder barn for å være sammen med dem i 8 (mor) + 2 (far) uker, før du overlater dem til barnehager og dagmammaer der de tilbringer den meste av sin våkne tid - hva er da vitsen med å få disse barna? Hvis man likevel ikke har tid til å være sammen med dem? Og dette er ikke bare spekulasjoner fra min side. Antakelig er det nettopp de gode foreldrepermisjonsordningene i Norge som gjør at vi har fått en positiv utvikling i antallet barnefødsler. Permisjonen virker!

Apropos dette, leste jeg en gang en undersøkelse om hva folk angrer mest på i livet. På klar førsteplass kom at mange skulle ønske de hadde tilbrakt mer tid sammen med barna sine da de var små. Hva gjør det med psyken til barn og foreldre at de ikke får tid til å være sammen? Å kunne lese når du er tre år er slett ingen garanti for at du utvikler deg til et harmonisk og lykkelig menneske.

Men hvordan motvirke de negative konsekvensene av lang permisjon uten å ta bort den lange permisjonen og dermed de positive konsekvensene? Jo, der tror jeg vi beveger oss i akkurat riktig retning når vi nå forsøker å gi mennene en stadig større andel av permisjonen. Neivel, de kan ikke produsere melk, men det kan sjelden de barnehageansatte heller! Ønsker vi mer likestilling er jo alternativene enten å gjøre permisjonstiden kortere (Terjes strategi) eller å dele den likere (min strategi). Pupp med melk i vil det bli mindre av uansett! (Med mindre man øker permisjonstiden radikalt). Enda gunstigere blir det å satse på en likere permisjonsdeling når vi vet at mer permisjon for far ikke bare gjør oss mer likestilte i arbeidslivet, men også bidrar ytterligere til likestilling fordi familielivet også blir mer likestilt. Pupper med melk er på ingen måte en forutsetning for å være en god omsorgsperson for sine barn. Derfor tror jeg oppfatningene av kjønnsrollene er vel så viktige som biologien, og her er det ingen tvil om at likestillingsprosjektet fremdeles har mye å ta tak i.

Og til slutt må det jo legges til at for foreldre som helt ærlig tror at det beste for dem selv, barna og familielivet er en kort permisjon og barnepass mens mor og far får lov til å gå raskt tilbake til jobben, så er det ingen ting som hindrer den fra å gjøre det nettopp slik. Jeg ser ikke bort i fra at dette er et helt riktig valg for en del familier. Et familieliv der foreldrene ofrer sine "egentlige" liv for barna sine vil neppe være sunt for noen parter. Men gitt at flertallet ønsker seg gode permisjonsordninger bør vi ikke bygge ned igjen disse.

Når det gjelder det første punktet til Terje, nemlig at et dårlig skolevesen er grunnen til at kvinner og menn velger tradisjonelle kvinne- og mannsyrker, så velger jeg å se på det som en spekulasjon blant mange andre spekulasjoner og mulige forklaringer på at vi har et så ekstremt delt arbeidsmarked nettopp i Norge. Og jeg er ikke så sikker på at hele løsningen ligger i å få jenter til å velge mer utradisjonelt. Jeg er den første til å applaudere flere kvinnelige leger - men samtidig trenger vi jo sykepleierne også! Løsningen er neppe at kvinneyrkene forlates også av kvinnene. Siden kvinner i tradisjonelle kvinneyrker i stor grad har det offentlige som arbeidsgiver bør det med politisk vilje være fullt mulig å øke statusen til disse yrkene ved å heve lønnsnivået. Jeg ser ingen grunn til at en treårig utdannelse skal gi 100 000 mer i begynnerlønn fordi man har utdannet seg til å bli ingeniør i stedet for sykepleier. Og jeg er redd for at dersom færre utdanner seg til å bli for eksempel sykepleiere, vil ikke den reduserte tilgangen på sykepleiere automatisk presse opp lønnen - jeg tror heller at vi da vil øke importen av utenlandske sykepleiere, mens lønnsfordelingen forblir like skjev - da ikke mellom kvinner og menn, men mellom etnisk norske og ikke etnisk norske. Da har man bare flyttet den samme urettferdigheten over på en annen gruppe, og det ser jeg liten mening i.

Jeg må også få lov til å skyte inn at jenter gjennomgående presterer bedre på skolen enn gutter, og at det blant "skoletaperne" er guttene som er i flertall. Mye kan kritiseres med den norske skolen, men koblingen mellom dårlig faglig kvalitet i skolen og mindre likestilling mellom kjønnene har jeg vanskelig for å akseptere.

Så konklusjonen min forblir at en likere deling av foreldrepermisjon, gjerne kombinert med enda bedre permisjonsordninger, er den riktige veien å gå både fra et likestillingsperspektiv, fra et barneperspektiv og ikke minst fra et familieperspektiv.

P.S. Vedrørende kontantstøttens effekt på likestilling: Her har jeg ikke noen fakta å lene meg på, men ut i fra egen erfaring og samtaler i omgangskretsen kan jeg ikke se at det er noe som tyder på at veldig mange kvinner som ellers ville jobbet velger å bli hjemme på grunn av kontantstøtten. Det skyldes først og fremst at den er så lav at den for de fleste ikke er i nærheten av å kompensere for lønnstapet ved ikke å gå tilbake til jobb. Derfor tror jeg denne støtten enten blir et tilskudd til familier som uansett ville valgt å ha en hjemmeværende forelder, eller at den går til å betale for andre typer barnepass enn barnehage, for eksempel en dagmamma. At kontantstøtten uansett er en helt latterlig ordning som aldri skulle vært innført, er en annen sak!