Møllefossen

Fossen der vi bor er flott å se på - særlig om kvelden når den er opplyst.

Barnevognligaen

Ut på tur, aldri sur! Tur langs Akerselva med Turlaget i dag.

Høsten er her

Stien langs elva der vi bor har blitt fyllt opp av gule høstløv. Fint å gå tur i kulden og nyte høsten!

To gode gutter

Mine to favorittmennesker. Bildet ble tatt på fredag.

Dunpose

Nå har vi endelig montert Dunposen i vogna. Ute og triller en liten kveldstur så Einar får sove.

Mobilblogging

Jeg har fått meg ny telefon. Den viste seg å ha en svært enkel funksjon for å sende bilder til blogg. Til overmål får jeg lov til å sende det til denne bloggen her. Bildet i forrige post var første, og jeg vil si, svært vellykkede forsøk på mobilblogging.

Regn med at det kommer en del mobilbilder her etter hvert!

En ikke så bra bok, noen bedre og en lovende

I dag ble jeg endelig ferdig med en bok jeg har kjempet med siden i sommer. "Ute av verden" av Karl Ove Knausgård, omtalt som suksessroman av Dagbladet, men ikke en roman etter min smak. Det som er bra med den, er at man ikke kan la være å la seg engasjere av hovedpersonen - som irriterte meg grenseløst med sine selvopptatte tanker. Skal jeg være helt ærlig, kjenner jeg meg selvfølgelig igjen i noe av det - men han drar det så langt at det bare blir tåpelig til slutt. Dessuten har forfatteren valgt å krydre det aller meste av historien i boka med små anekdoter og tankeinnfall som er interessante når de kommer av og til, men irriterende når du støter på dem på omtrent hver side. Kun én del av boka er fri for disse avsporingene, og da ble jeg sugd inn i historien. Men av de 600 sidene var det bare disse ca 200 i midten av boka som gav en slik opplevelse. Resten var en kamp. Nå er jeg glad jeg er ferdig.

For å holde ut, måtte jeg lese et par andre bøker parallelt. "Flaggermusmannen" av Jo Nesbø er deilig, underholdende krim. En ordentlig sidesnuer, for å bruke en fryktelig dårlig oversettelse av et ellers godt begrep.

Dessuten leste jeg før alt dette "Mannen som elsket Yngve" av Tore Renberg. Den er rett og slett en fantastisk roman som alle nordmenn på samme alder som Renberg selv bør kunne få noe ut av, fordi den oppsummerer den tida da vi var unge og gikk på skolen. Herlig å mimre litt! Men om du ikke er rundt 30, er dette fremdeles en flott roman med levende personer og en god historie. Det eneste jeg ikke likte var den alt for lettvinte slutten.

Og nå gleder jeg meg til å fortsette på boka jeg også måtte begynne såvidt på for å holde ut "Ute av verden". "Åndenes hus" av Isabel Allende er en klassiker som etter de første sidene ser ut til å innfri de luxe!

Sykdom under ulønnet permisjon

I føljetongen uforståelige trygderegler kommer denne:

Hvis du velger å utvide fødselspermisjonen med ulønnet permisjon (som man har krav på i inntil ett år), bør du passe deg så du ikke blir syk. Reglene som gjelder er da

1. Du får ikke sykepenger før du skulle ha vært tilbake igjen i jobb (greit nok, men du får jo et problem i og med at du da antakelig må få noen andre til å passe barnet ditt i og med at du er syk, og dette koster ofte penger).

2. Når du får sykepenger, får du kun 65% av det du ville ha fått dersom du var i jobb eller betalt fødselspermisjon da du ble syk. Det er dette som er kritisk. Hvis du blir skadet i en ulykke dagen før du skulle ha begynt på jobb, og dette fører til at du ligger flere måneder på sykehus, vil du altså i disse månedene bare få betalt 65% av 6G hvis du tjener 6G eller mer, og enda mindre om du tjener under 6G. Dette vil antakelig være en litt annerledes økonomisk realitet enn du hadde regnet med, og for de fleste må dette være litt av en tilleggsbelastning til å bli syk.

3. I tillegg er det noe tull med de fire første ukene etter at du begynner å jobbe igjen - skulle du bli syk da blir det masse problemer med egenmelding og arbeidsgiverperiode osv. Men fra dag 15 får du full utbetaling av sykepenger fra Trygdekontoret, så tapet blir ikke overveldende stort.

Men jeg spør meg igjen og igjen - hvorfor? Hvorfor lager de reglene sånn at man må sitte timesvis i telefonen med flere saksbehandlere for å få svar på hva konsekvensene vil bli dersom man velger å ta i bruk noe som i utgangspunktet burde være et helt greit gode å ta med seg - men som altså viser seg å kunne være en skikkelig felle dersom man skulle være så uheldig å bli syk.

Og hva gjør jeg nå med planene mine? Endre alt og flytte på fødselspermisjonen til mannen min? Eller tar sjansen og krysser fingrene for at jeg ikke blir syk?

Stol aldri på fremmede

I dag var det trilletur-med-turistforeningen-dag og jeg hadde for en gangs skyld ikke andre ting på progammet. Pakket derfor ned grøt, frukt, grønsaker, klær og store menger leker, alt sammen til Einar, puttet poden i vogna, og gav meg avgårde med T-banen til Østerås.

Som vanlig er på slike trilleturer, var T-bane-vogna etter hvert full av barnevogner, og man kunne anta at vi alle hadde samme mål. Etter en stund oppfattet jeg at de tre mødrene jeg delte vogn med diskuterte ganske heftig hvilken stasjon vi skulle av på. Jeg var behjelpelig med brosjyre fra Barnas Turlag, der det stod at vi skulle gå av på Østerås, og deretter gå 15 minutter til parkeringsplassen ved Grini Næringspark.

En av damene, jeg skulle senere lære at hun het Merethe, visste imidlertid bedre. Hun visste jo godt hvor denne parkeringsplassen lå, og vi var jo snart i ferd med å kjøre bort fra den. Det måtte derfor være mye lurere å gå av et par stopp før Østerås, som jo var endestasjonen.

Javel tenkte jeg. Det går vel an å gå fra begge stopp, men det skader jo ikke å gå av sammen med noen som vet hvor det er. Da vil vi jo i hvert fall komme fram. Og kanskje sparer vi noen minutter med asfalt, og det er jo aldri dumt. Så jeg skyndte meg ut av T-banen sammen med de tre jentene, som visstnok alle gikk i samme barselgruppe.

Vi kunne se at det var flere med barnevogn som ble sittende på banen. Dette syntes de andre var oppsiktsvekkende. Jeg ante uråd. Vi begynte å gå. Vi så et skilt med Grini Næringspark. Vi gikk i motsatt retning. Jeg ante mer uråd. Merethe stoppet foran en parkeringsplass som så veldig feil ut. Dette var en helt vanlig parkeringsplass for arbeidstakere i et helt vanlig næringsbygg. Nå var det flere som ante uråd.

For å gjøre en lang historie kort: Vi brukte 45 minutter på å gå til møteplassen i stedet for 15. Da vi kom fram dit var alle gått, også de som hadde lovet å vente på oss. Vi strenet av gårde så fort vi kunne for å ta igjen de andre - og etter to timers power-walking i oppoverbakke med en sol som stekte og svette som silte, og deretter masse nedoverbakke på en sti som holdt på å riste barnevognene i stykker, så vi, til vår store forbauselse, at vi nå var kommet tilbake til utgangspunktet...

Enden på visa var at vi ikke spiste lunsj på Sæteren gård, men derimot innendørs på Haga Golf (og ute var det virkelig nydelig vær). Heldigvis var damene hyggelige og Einar koste seg med å leke med de andre på gulvet (og prøvde med beundringsverdig innsats å kopiere krabbingen). Så jeg skal ikke si at vi ikke hadde en hyggelig tur. Den ble bare en del annerledes enn vi hadde tenkt. Og litt mer stressende. Og så hadde det jo vært hyggelig å truffet Elin. Og spist lunsj i skogen.

Jeg stoler aldri mer på fremmede.

Jeg lever flere liv

Jeg lever i to parallelle virkeligheter - minst. Jeg er jo tilstede i det virkelige liv (håper jeg), men så er det en annen virkelighet, og det er den digitale. Og på samme måte som jeg har flere arenaer å spille på i livet utenfor PC'en og nettverket, kommuniserer og lærer jeg på mange forskjellige steder bare ved å sitte ved skjermen og tastaturet.

Jeg innbiller meg at folk hadde det lettere før i tiden. Hvis de ville si noe til hverandre, måtte de stort sett møtes ansikt til ansikt. Hvis de var nødt, eller hadde noe ekstra viktig å si, kunne de skrive det ned, sende det i posten, eller få sine nedtegnelser utgitt.

I dag er det viktigste jeg gjør fremdeles å møte mennesker ansikt til ansikt. Telefonisk går også an, hvis jeg bare trenger å snakke med én og én. Men viktigere og viktigere, særlig i min faglige sfære er det å følge med på forskjellige nettsider, fora og mailinglister, og ikke minst delta aktivt der.

Å ikke svare på en post, blir som å falle ut av en samtale i virkeligheten. Å aldri starte en ny tråd, blir som å aldri ta ordet og starte et nytt tema når vi sitter rundt lunsjbordet. Det finnes ingen unskyldning for ikke å delta.

I tillegg kommer viktigheten av å blogge. Jeg har selvfølgelig ikke valgt å gjøre det enkelt for meg selv, og blogger på ikke mindre enn tre blogger. For det første fører jeg bloggen til min sønn, Einar. Dette er jo for at besteforeldre og andre slektninger skal få følge med på hva som skjer med poden. For det andre har jeg en tech-blogg. Dette er den mer faglige siden av meg selv. Her poster jeg ting jeg oppdager som jeg synes er interessant, og som jeg tenker at kanskje noen andre der ute kan ha nytte av å lese.

Og så er det denne bloggen, min egen personlige blogg. Her poster jeg om det jeg har lyst til, det som opptar meg fra dag til dag, og tanker som faller meg inn. Som at jeg noen ganger føler at den digitale hverdagen begynner å ta overhånd. At det er for mye å lese - og for mye som skal skrives. At det er så mye jeg kan ta tak i og for lite tid.

Det er nesten sånn at tenker jeg en tanke - må jeg forte meg å poste den på rett sted. I et forum, i en blogg, i en mail. Som nå.